"Mistborn: The Secret History" (Mistborn#3,5). Brandon Sanderson (2016)

Denne boka hadde ikke gode forutsetninger for å få bra score hos meg. Jeg liker Brandon Sanderson, han leverer stort sett underholdende fantasy på bra nivå, men jeg irriterer meg veldig over at han lider av det vi kan kalle "Lady Stoneheart-syndrom." Med det mener jeg at han har en irriterende vane med å drepe karakterer for så å hente dem tilbake til livet på div tåpelig vis. Denne "neida, bare tulla" oppførselen undergraver alvoret og spenningene i plottet, og når han finner på å gjøre det flere ganger per bok begynner det å bli irriterende. 

Når Secret History" handler om en fyr som tilsynelatende ble drept for fem bøker siden i Mistborn-serien. ,ett overraskende og tilfredsstillende dødsfall, som dro kvaliteten opp betraktelig, og det nå viser seg at han ikke er død likevel så er det litt på trynet. 

Handlingen er en slags bak kullissene i de tre første bøkene og fyller en del hull som ikke egentlig trengtes å fylles. Som alltid greit skrevet, og hovedpersonen er forsåvidt en av de mer spennende figurene i Mistborn serien så det er greit. Men alt i alt, en undøvendig bok som ikke bringer noe nytt til bordet og viser at Sanderson sliter med å ta tøffe valg og kvitte seg med karakterene sine.

"The Bands of Mourning" (Mistborn, #6) Brandon Sanderson (2016)

Brandon Sanderson er en takknemlig forfatter å like. Mens forfattere som George R.R. Martin og Patrick Rothfuss bruker bruker år mellom hver gang de får ut en bok, er Sanderson en maskin. Han skriver noe sånt som tre bøker i året og skriver alltid flere parallelle serier samtidig. Dette er utrolig tilfredsstillende utålmodige fans, men gjør at bøkene av og til ikke blir så bra som de kunne blitt hvis han tok seg tia. 

Obs. Mulig minispoilers. 

"Bands of Mourning," bok seks i Mistborn-serien, lider av dette og er en av hans mindre vellykkede bøker. Det betyr ikke at den er dårlig, det virker bare som om Sanderson mangler entusiasmen og overskuddet som kunne gjort dette til en veldig bra bok. Istedet er det mer av alt fans av Mistborn-serien liker. Wayne som stjeler og fjaser, enorme mengder heftig slossing mellom ulike varianter av allomancers (generelt veldig tekniske bla bla bla om disse metall-trollmennene), vill vest type oppgjør og selvfølgelig grubling fra Wax. På toppen lesser han på med en masse nye elementer, plottwister og cliffhangere som gjør at du blir nødt til å lese den neste boka. Det er moro, for all del, men det blir for mye. 

Boka mangler grep som gir den et nødvendig alvor. Jeg tror vi trenger å se hovedpersoner begynne å dø. Sanderson er notorisk feig på dette området. Når en bærende karakter dør i hans bøker er det alltid en 90 prosent sjanse for at de på mirakuløst vis ikke døde likevel. Veldig irriterende. 

Kort oppsummert. Denne boka er et underholdende kapittel i Mistborn-serien, et actioneventyr med karakterer fansen er glad i, men lett å glemme og bidrar lite til den store fortellingen eller svare på spørsmål fra tidligere bøker. Heldigvis har Sanderson planlagt minst fire bøker til i serien, så plenty av plass til å nøste opp trådene på. 

"The Smartest Kids in the World: And How They Got That Way." Amanda (Ripley 2013)

De smarteste barna i verden handler mer om hvordan score bra på PISA-tester enn å skape en god skole.  

Hvorfor gjør elevene i Finland det best på internasjonale tester? Hvorfor gjør elever i Polen det bedre enn land som bruker dobbelt så mye per elev? Hvorfor lærer barn i noen land mye og noen lite?  Dette er hva Time-journalist Amanda Ripley vil finne svaret på etter å ha gått lei det middelmådige amerikanske skolesystemet.   

Svarene håper hun å finne ved å studere skolene i Finland, Sør-Korea og Polen. Tre land som, i motsetning til USA og Norge, over tid har ligget på topp på de internasjonale PISA-testene (Program for International Student Assesment). At PISA gir et godt bilde av hva som er den beste skolen er kontroversielt. PISA måler kun matte, naturfag og lesing, men mange politikere, og Ripley, er nær religiøst opptatt av resultatene på disse prøvene. Dette er også problemet ved boka: Uten den vedtatte sannheten at gode PISA resultater er lik god skole ville ikke Ripley hatt noen fortelling å skrive.

For å gi oss et blikk fra innsiden følger hun tre amerikanske utvekslingselever, Kim, Eric og Tom og deres opplevelser i møte med verdens angivelig beste skolesystemer.  

Beskrivelsene av skolesystemene og hvordan de vokste er bokas sterkeste del. Finlands satsning på lærerne som har gjort at læreryrket er like ettertraktet som å bli lege og advokat er velkjent, men tåler fordypning.  Polens radikale skolereformer, hvor man bygget tusenvis av nye skoler og innførte et års ekstra skole for alle i eksepressfart, er ny og spennende lesing,  istoriene fra Sør-Korea, hvor syv av ti elever går på skole 14-18 timer i døgnet og myndighetene tvangsstenger kveldsskolene klokken 23 om kvelden, er hjerteskjærende. Ripley investerer ikke nok i utvekslingselevene til at vi bryr oss noe særlig om dem eller deres opplevelser, men de fungerer fint som en rød tråd for å drive historien om landenes skoler fremover.

Ripley kommer frem til at PISA-vinnerne har utviklet en nasjonal tæl og en kollektiv utdanningskultur, mens PISA-taperne er lite ambisiøse curlingnasjoner, som gjør alt for å skåne ungene fra nederlag. Mens skolene i vinnerlandene er hamstre i hamsterhjul vokser våre unger opp i verna bedrift, eller hoppeslott, som hun kaller det. Dessuten er lærerne våre dårlige. Og ja, Norge er med. Vår rolle i boka er som Finlands udugelige fetter, vi er selve symbolet på rik middelmådighet.  

Skulle boka brukes i en debatt om norsk skole, ville det vært argumenter å hente for både høyre- og venstresida. Ingen land har gjort hopp på PISA-rankingen uten å gi lærere god lønn og kontroll over egen arbeidshverdag, forteller Ripley. Poeng venstresiden. Vinnerlandene stiller høye krav for å komme inn på lærerutdanning. Poeng høyresiden. Slik kunne man fortsatt, men denne boka bør ikke brukes som argument i politisk debatt. Til det er forskningen for dårlig og unyansert. «Uten data er du bare nok en person som synser» gjentar PISA-testens far, Andreas Schleicher, gjentatte ganger i boka, men man kan fint synse med data også. For å dokumentere at hennes opplevelse av de forskjellige skolesystemenes stemmer med virkeligheten, henviser Ripley gjentatte ganger til spørreundersøkelser hvor kun 242 respondenter fordelt på 33 forskjellige land har svart. Det er et lite tillitsvekkende fundament å bygge på.

Når den stakkarslige utvekslingseleven Kim velger å sosialt isolere seg ved å slutte på skolen og ta resten av videregående på et nett-akademi, etter året i utlandet, ser Ripley dette som et uttrykk for lærelyst heller enn en personlig tragedie. Hun virker ute av stand til å se at skolen har en større rolle enn å bare være en resultatfabrikk, og boka lider under trangsynet.

På tross av svak forskning er boka interessant lesing.  Hvis målet er resultater er norsk skole helt klart mislykket og det er spennende å få et  kritisk perspektiv på oss selv og vårt eget skolesystem.  Noen ganger treffer hun også godt, som når læreren hjelper elever med prøver så de ikke skal bli lei seg.   Er ønsket å skape en bedre skole hvor det er plass til både elevens behov og læring må vi imidlertid finne noen andre enn Amanda Ripley til å vise vei.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for, og sto på trykk i, Klassekampen. 

The Warrior's Apprentice (Vorkosigan Saga, #2) Lois McMaster Bujold (1986)

Etter å ha lest to av bøkene i Vorkosigan-sagaen, "Shards of Honour" og "Barrayar" var jeg nær ved å gå lei. Hovedpersonene i de bøkene, Errol Vorkosigan og Cordelia Naismith, er den typen alt for gjennomført vellykka og geniale i alt de foretar seg hovedpersoner, som gjør det vanskelig å bli for engasjert i dem. Sånne mennesker finnes ikke og dermed er de heller ikke så interessante. Det var derfor en klar høydare da Cordelia ble gasset med et ubehagelig kjemisk våpen i et mislykket attentatforsøk. Alle berget livet, men Miles Naismith Vorkosigan, hovedpersonen i Warriors Aprrentice, som under gassangrepet er et et halvferdig foster i Cordelias mage, tar alvorlig skade og blir født som en skikkelig krøpling. Stort hode, stutt vanformet kropp og med knokler som knekker som saltstenger. Tenk en hvit, storhodet versjon av Samuel L. Jackson i Unbreakable. Fra to perfekte, kjedelige hovedpersoner skifter Bujold, i Warriors Apprentice, til en skrøplig krøpling, I et samfunn hvor unger med hareleppe fortsatt blir diskre seinabortert ved fødsel og alle fysisk svake ses på som degenerert avskum (sjarmerende, jeg vet) er det et dårlig utgangspunkt . På toppen av dette er Miles tiende generasjons krigeradel, med ambisjoner om å gjøre far og bestefar stolte, ved å bli en del av den keiserlige marinen. Warriors Apprentice får det til å virke som om de tidligere bøkene bare har vært et bakteppe, og at det er nå historien virkelig starter. Tempoet tar seg opp, handlingen er mer interessant og variert og de tidligere hovedpersonene kommer til sin rett som bifigurer, heller enn å måtte bære historien. Boka er langt fra perfekt, det er kjedelige partier, og ting ordner seg avogtil på litt for fantastisk vis når Miles har rota det skikkelig til. På tross av det begynner jeg å forstå hvorfor denne serien har klassikerstatus. Bujold viser også at hun er tøff nok til å drepe bærende karakterer, noe som drar opp nerven i serien. Ingen er trygge. Hurra! Veldig glad for at denne serien tok seg opp, er tross alt 14 bøker til eller noe sånt.

Red Rising (Red Rising #1). Pierce Brown (2014)

I kjølvannet av de underholdende og originale Hunger Games bøkene har forlagene konkurrert med hverandre om å finne den neste store dystopiske ungdomshiten. Mye av det er dårlig, mesteparten helt uleselig (Divirgent, Maze Runner),  men blant all driten finner du også Red Rising. Denne boka er Hunger Games for et voksnere publikum og den er bedre på nesten alle vis. 

Darrow er en del av den laveste kasten i et rigid klassesamfunn. Etter å ha innsett at han og medlemmene av den røde arbeiderkasten er blitt lurt av overklassen i gullkasten i århundrer, samt å ha blitt utsatt for noen spesielt hårreisende personlige overgrep, vier han seg til revolusjon og blodig hevn. Siden underklassene er miltært og teknologisk fullstendig underlegne er klassisk væpna revolusjon utelukket, men motstandsbevegelsen har en annen plan. Stopper her av fare for spoiling. Red Rising har bevart Battle Royal-elementet, hvor ungdom må slakte hverandre til underholdning for voksne, men har gitt det en mer interessant ramme og en bedre bakhistorie. Det er en mening bak jævelskapen, heller en en dårlig unnskyldning for et realityshow, som i Hunger Games. Volden er mørkere og grovere enn i Hunger Games og det er mindre ungdommelig syting.  

Klassesamfunnet er godt bygget opp og interessant og de interne maktkampene innad i overklassen gir boka ekstra kjøtt på beina.  Overgrepene og undertrykkelsen er dramatisk nok til at vi virkelig har lyst til å se gullkasten lide, men, Brown tar smarte grep som gjør bildet mer komplekst og hindrer at dette blir en kjedelig svart/hvitt, snille mot slemme bok.   Det tok femti sider, men etter det var jeg hekta og leste hele greia ut i en omgang. 

Bok to i serien "Golden Son" har vært ute i ett års tid, og er en solid oppfølger, den siste boka i serien"Morning Star" traff bokhyllene for få dager siden.  

http://witadmistfolly.blogspot.no/

A Wizard of Earthsea (Earthsea Cycle, #1). Ursula K. Le Guin (1968)

Ursula K. Le Guin er en av de flotteste forfatterne som finnes. Hennes anarkistiske tankeeksperiment i "The Dispossessed" er blant den beste politiske skjønnlitteraturen jeg har lest, og "The left hand of darkness" er et mesterverk. Slike bragder på rullebladet gjorde at Wizard of Earthsea ble en ekstra stor skuffelse. Dette er jo en klassiker med stor K, men helt ærlig, den er også kjedelige med like stor K. 

Historien om trollmannens Geds vei fra gjetergutt til Earthseas mektigste trollmann er full av dramatiske hendelser, men måten det fortelles på gjøres på en slik måte at jeg aldri klarer å bry meg. Le Guin går aldri nok inn i det som skjer i nok detalj til at det klarer å engasjere meg. Det er jo også grunnen til at hun får plass til en oppvekst, veien fra gjetergutt til trollmann, klassisk hybristabbe, årelangt oppgjør med ond nemesis, episk oppgjør med diger drage, lange båtturer og mye mer, på under to hundre sider. For meg ble det et pliktløp å lese ferdig og da er noe alvorlig galt med en så kort bok. Det frister ikke å lese oppfølgerne, selv om jeg kanskje gjør det for å se om det er noe andre ser som jeg har gått glipp av. 

Jeg følte meg nesten forpliktet til å like denne boka mer enn jeg gjorde, men ærlighet varer lengst. Kanskje er det fordi den er gammel (1968), kanskje tar jeg ikke boken på dens egne premisser, men dette var ikke noe særlig til match. Skal denne leses er det nok best å lese den som et viktig, tidlig bidrag i fantasysjangeren, heller enn å forvente en heidundranes leseropplevelse. 

http://witadmistfolly.blogspot.no/

The Steel Remains (A Land Fit for Heroes, #1), Richard K. Morgan (2009)

Ringil Eskiath sto i første rekke da kjempeøglene invaderte, og er en av heltene som reddet menneskeheten fra å bli hovedrett i øglenes grillparty. Åtte år etter at øglene er beseiret lever han på gamle bragder i en avsidesliggende landsby han reddet fra undergangen under krigen. Han får kost og losji på det lokale vertshuset, og skaffer seg drikkepenger ved å fortelle turister skrøner fra krigen. Hans heltestatus gjør at lokalbefolkningen ser gjennom fingrene med at han har seg med de lokale stallguttene. Ting er så bra som man kan forvente, men når kusinen hans blir solgt som sexslave på grunn av gjeld er det på tide å hente ned sverdet fra over bardisken og starte å hakke av hoder. 

Kanskje er det en form for positiv diskriminering, men at hovedperson er homofil drar denne boken flere hakk opp. Legningen til Eskiath er en viktig del av boka, og hva som har gjort ham til den bitre, morderiske surpompen han er. I et samfunn hvor straffen for homofili er å tortureres til døde på en påle opp i bakenden er Eskiath uapologetisk homofil. Han fører gjerne homokampen med sverdet som argument mot de som har problemer med det. Morgan liker både volden og sexen sin eksplisitt og feiger ikke unna og her er det plenty av begge. Dette er ikke noe for ungene for å si det sånn. Resultatet er noe litt utenom det du vanligvis finner i fantasyhylla og karakteren Eskiath blir langt mer interessant enn den A4, nær uslåelig fyr med et magisk sverd- stereotypen man får tretten på dusinet av i fantasy. 

The Steel Remains er første bok i triologien om Eskiath og alt i alt er den særs vellykket. De to andre hovedpersonene, spesielt den kvinnelige, er ikke like spennende og av og til går historien sakte, og risikerer av og til å bli litt kjedelig. Det er kanskje lumpent å klage over overnaturlige vesener i en fantasy-roman, men floraen av gudelignende skapninger som blander seg inn i heltenes liv til stadighet blir på grensen til irriterende. Dessuten avskyr jeg at supervesener blander seg inn og rydder opp når heltene har rota seg inn i et hjørne og ligger an til å bli slakta. 

På tross av noen svakheter og dødpunkter er likevel dette noe av det bedre du kan plukke opp hvis du vil ha noe bra fantasy for voksne. Oppfølgerne er dessuten minst like gode, så liker du denne er det mer der den kom fra.